En dag dukker det opp en ny jente på trening. Hun heter Zahra og har bølgende svart hår, smale skuldre og mintgrønn joggebukse. Når hun ser på meg, blunker hun ikke. Bare holder blikket, før hun snur seg bort.
Mammaen står i bakgrunnen. Hun heter Jamila og har vinterkåpe, både lue og sjal og smiler med øynene når hun hilser. Hun skyver datteren frem på det grønne gresset inne i Imencohallen, for å signalisere: Nå skal datteren min begynne på fotball. Zahra ser ned på beina sine. Du kan nesten se at de føttene har aldri hatt fotballsko på før.
Zahra kom til Norge for sju måneder siden. Hun har vært på en lang reise. De smale skuldrene har en tung historie å bære. Men nå løper hun avgårde med lette steg.
Skru klokka tilbake noen år.
Det går et rykte på landsbygda i Afghanistan. I løpet av 2015 får ekteparet Ahrmad og Jamila stadig flere antydninger om at de ikke er trygge. Taliban er ute etter menn som ikke støtter dem, og Ahrmad er blant dem. Familien hans er ikke trygg lenger. Døtrene er bare tre og fem år. Hva skal de gjøre? Ahrmad og Jamila bestemmer seg. Mor og døtre må flykte ut av landet. Faren kan komme senere, men når det viktigst er å få jentene i trygghet.
Fra området på bygda, utenfor Kabul, drar de med bil, buss og lastebil og krysser grensen til Pakistan. Det går et år, det går to år. I Afghanistan blir det stadig verre. Jamila og jentene er heller ikke trygge i Pakistan. De flykter inn i India. De flakker frem og tilbake over grensen. De havner i kvoteflyktingsystemet til FN. Norge?
Et sted langt nord, med mørke, kulde, men også enorm stillhet, varme, fred og muligheter. Et sted hvor mennesket er fritt og jenter kan utfolde seg.
Og en sportsklubb som heter Vard.
I Afghanistan bestemmer amerikanske styrker for å trekke seg ut. Året er 2021. Den afghanske regjeringen klapper sammen. Taliban ruller inn i Kabul og fester et jerngrep om nasjonen. Jentene må slutte på skolen. All ytringsfrihet opphører. Blytung islamsk lov innføres.
Taliban henter Ahrmads brødre, onkler og sønnene i slekta. De dreper dem alle sammen. En etter en.
-Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg visste bare at jeg ikke kunne dø. Jentene trenger jo meg, sier hun.
Etter noen måneder får hun en enda verre melding.
– De drepte mannen min. Taliban drepte Ahrmad, sier Jamila.
Hun forteller at hun gikk inn i en tung depresjon. Sorgen satt som en blytung stein i kroppen.
Kanskje var det bare døtrene som holdt henne oppe. Storesøster som begynte på musikkskolen og realiserte drømmen om å spille piano. Lille Zahra som ville spille fotball – av alle ting.
